Redaktørens merknad: Kina har gjort bemerkelsesverdige prestasjoner i å bygge et moderne sosialistisk land under ledelse av Kinas kommunistiske parti, noe som kan hjelpe andre land med å stake ut sin egen vei mot modernisering. Og det faktum at det å bidra til å bygge et globalt samfunn med en felles fremtid er et av de viktigste kravene til Kinas modernisering, viser at landet oppfyller sitt globale ansvar for å hjelpe andre land med å øke sin utvikling. Tre eksperter deler sine synspunkter på saken med China Daily.
Kina «reiser seg» ikke, men vender heller tilbake til – og er kanskje i ferd med å overgå – sin tidligere sentrale posisjon på verdensscenen. Kina har hatt tre globale iterasjoner i historien: en «gullalder» som dekker Song-dynastiet (960–1279); en periode med dominans under Yuan-dynastiene (1271–1368) og Ming-dynastiene (1368–1644); og tilbakekomsten til sentral posisjon fra Deng Xiaoping på 1970-tallet til Xi Jinping i dag.
Det var andre store perioder der verdens- og kinesisk historie møttes. På den nettopp avsluttede 20. nasjonalkongressen til Kinas kommunistparti vedtok imidlertid landet en strukturell modell som tar sikte på raskere og mer effektiv beslutningstaking, hvorfra vi kan utlede landets intensjon om å fullføre sin tilbakevending til sentralitet i en ny verdensorden basert på effektivitet og velstand på hjemmebane.
Den 20. partikongressen bekreftet Xi Jinping som kjernen i KKP, og dannet en ny sentralkomité med 205 medlemmer og en ny stående komité i det politiske byrået i sentralkomiteen.
Det er flere viktige punkter av interesse her for enhver disiplinert utenrikspolitikkforsker.
For det første har fordelingen av utøvende makt til den kinesiske lederen, hovedsakelig i Vesten, blitt beskrevet som «oversentralisert». Men i Vesten – spesielt i USA – er ideen om det «utøvende presidentskapet» og bruken av «signeringserklæringer» en radikal sentralisering som tillater presidenter å overstyre lovgivning, noe som har fått fremtredende rolle fra Ronald Reagans presidentskap til Joe Bidens presidentskap.
For det andre er det viktig å fremheve to trekk ved Xi Jinpings generalsekretær i sentralkomiteen i KKP på den 20. partikongressen: demokrati med kinesiske kjennetegn og markedsmekanismer med kinesiske kjennetegn.
Demokrati i kinesisk kontekst består av daglig partidrift og valg/utvelgelser på bredt nasjonalt nivå, eller tilsvarende «lokalt styre» i land som Tyskland og Frankrike. Når det balanseres med «direkte makt» på nivåene i Det politiske byråets stående komité, er Kinas beslutningsprosess et middel for å samle data og informasjon i sanntid for å sikre relevant og effektiv beslutningstaking.
Denne lokale modellen er en viktig motvekt til nasjonal autoritet, fordi direkte beslutningstaking konkurrerer med effektivitet og relevans. Dette vil derfor være et sentralt trekk å observere i de kommende årene som en del av det kinesiske styringsparadigmet.
For det tredje betyr «markedsmekanismer» i sosialisme med kinesiske særtrekk å maksimere lokale valg samtidig som man sikrer «felles velstand». Målet her er å bruke markedet til å identifisere og rangere prioriteringer, og deretter – ved å utøve direkte beslutningstaking – å iverksette beslutninger, implementere og gjennomgå for maksimal effektivitet. Spørsmålet er ikke om man er enig eller uenig i denne modellen. Å ta beslutninger for å realisere felles velstand for mer enn 1,4 milliarder mennesker har ingen presedens i verden.
Det kanskje mest fremtredende signalet og konseptet som Xi uttrykte i sine bemerkninger på den 20. partikongressen er kravet om «enhet», «innovasjon» og «sikkerhet» under den aktive protokollen om «modernisering».
Gjemt inni disse begrepene og konseptene ligger de mest ambisiøse og komplekse utviklingssystemene i historien: Kina har løftet flere mennesker ut av fattigdom enn noe annet land i menneskets historie, ettersom andelen av det globale BNP er firedoblet; Kina produserer flere ingeniører hvert år enn noe annet land; og siden Googles AlphaGo slo Fan Hui i det eldgamle spillet go i 2015, har Kina ledet verden innen utdanning, innovasjon og implementering av kunstig intelligens.
Kina har også det nest høyeste antallet gjeldende patenter, er verdensledende innen produksjon og handelsgenerering, samt innen teknologieksport.
Det kinesiske lederskapet står imidlertid også overfor enestående utfordringer, av et slag man aldri har sett maken til. Innenriks må Kina fullføre overgangen til ren energi uten å gå tilbake til bruk av kull og andre fossile brensler, og effektivt begrense COVID-19-pandemien samtidig som den opprettholder økonomisk vekst.
Landet må også gjenopprette tilliten til eiendomsmarkedet. Velstand fører til inflasjonsdrivende etterspørsels- og kredittsykluser, noe som driver opp gjeld og spekulasjon. Kina vil derfor trenge en ny modell for å håndtere «boom and bust»-syklusen for å stabilisere eiendomssektoren.
Dessuten kamuflerer Taiwan-spørsmålet geopolitisk et større problem. Kina og USA er midt i et «skifte i alliansering» i verdensordenen som dukker opp uten den vanlige diplomatiske dialogen de siste 60 årene. Det er overlappende «hegemonisk kartlegging» – der USA omgir kinesiske interesser militært, mens Kina dominerer økonomisk og finansielt i områder som en gang var alliert med Vesten som standard.
På det siste punktet vil imidlertid ikke verden gå tilbake til bipolarisme. Bedriftsteknologier betyr at både mindre nasjoner og ikke-statlige aktører vil spille en fremtredende rolle i den nye verdensordenen.
Xi har kommet med det rette kravet om en verden som er forpliktet til folkeretten, suveren integritet og delt global velstand, for å dyrke en fredelig verden. For å oppnå dette må Kina lede an i dialog og systemet med «bedriftshjelp» som tar sikte på pragmatisk utvikling, miljømessig bærekraft og fortsatt forbedring av livskvaliteten på tvers av det globale fellesskapet.
Av Gilbert Morris | China Daily | Oppdatert: 2022-10-31 07:29
Publisert: 31. oktober 2022